Dette er et utdrag fra boka, Arves historie:

Å miste en venn

Det var tippekupongen, Tippekampen og fascinasjonen for tabeller og tall som gjorde meg engasjert i fotball. Det skjedde ikke over natta. I forbindelse med et besøk hos slektninger i Trondheim så jeg kvartfinalen mellom Rosenborg og Molde på Lerkendal i 1973, sju år gammel. Men jeg var egentlig ikke interessert. Jeg husker jeg satt i gressbakken i klokkesvingen, og jeg spiste sikkert en is, jeg tror det var godvær. Jeg satte nok mer pris på isen enn på kampen. Jeg husker jubelen de tre gangene Rosenborg skåret, men lite annet.

Men så: 10. november samme høst så jeg andre omgang av sesongens første tippekamp, mellom Queens Park Rangers og Coventry. Da gikk det opp for meg hva tippekupongen var, og jeg oppdaget ganske snart at avisene trykket tabeller både i forbindelse med at de ga sine anbefalinger om hvordan neste ukes tippekupong burde fylles ut, samt at de oppdaterte tabellene etter hver helgs kamper. Fotballtabellens mysterium var nok min første fascinasjon, lenge før jeg skjønte hva 4‒4–2 og 4‒3‒3 var. Tabellene var et eget språk som jeg gradvis lærte meg å dekode. De ble dessuten mitt første møte med aviser, og gradvis hendte det vel at jeg leste andre ting også, selv om det gikk noen år før jeg kastet blikket på litteraturanmeldelser og kronikker.

Jeg så trolig de fleste tippekampene i sesongen 1973 til 1974, men husker ikke mange av dem. Tabellene kunne jeg imidlertid ikke se meg mett på, og jeg fikk dessuten lov til å levere en ukentlig tippekupong. Fire kroners innsats, mener jeg å huske. Den store gevinsten uteble. De små også, for den del. Riktig komisk var det en gang i januar 1979. Det var FA-cuprunde og vinterlig vær i England. Hele ti av kampene på kupongen ble avlyst og måtte avgjøres i Norsk Tippings lokaler på Hamar, ved såkalt «tendenstrekning». Trekningen ble faktisk direktesendt denne ene gangen, fordi mange seere lurte på hvordan den foregikk. Det morsomme besto i at jeg fikk ti rette den lørdagen, noe som ga høyst beskjedne ti kroner i premie. Jeg fikk rett på de ti kampene som ble trukket, men bommet på de to som ble spilt. Det var vel da jeg skjønte at planen om å livnære seg av fotballtipping ville gå i vasken.  

Jeg husker litt fra den engelske cupfinalen i 1974. Liverpool valset over Newcastle. Jeg sier av og til at jeg har vært Liverpool-supporter siden den gang, men jeg er usikker på hvor dypt det stakk, for jeg husker nesten ingenting av sesongen etter. Høsten 1975 ble imidlertid Liverpool-interessen så stor at den overskygget alt annet, til og med det ukentlige Donald-bladet. Engasjementet var trolig drevet av kranglene i skolegården, hvor både Leeds og Manchester United hadde sine tapre representanter, men hvor Liverpool-gjengen etter hvert kom i stort flertall. Det er et av få tilfeller hvor min holdning til verdens store spørsmål har samsvart med flertallets. Ellers har jeg som regel følt meg i evig opposisjon. Merker jeg at majoriteten går i én retning, vil jeg helst gå i den andre. Men altså ikke når det gjaldt Liverpool. Sett i ettertid er det underlig at engasjementet ble så stort. Det var maksimalt to til tre ganger i året vi fikk sjansen til å se dem i tippekampen i disse årene. Likevel kunne vi skråsikkert hevde at Kevin Keegan var ligaens beste spiller, at Steve Heighway var den mest elegante, eller at Ray Kennedy var den mest undervurderte. I mellomtiden hadde VM i 1974 befestet fotballinteressen. Jeg husker mange av kampene i VM nokså vagt, men fra da av ville jeg, i tillegg til å se på, spille fotball i enhver ledig stund. Noe fotballtalent av betydning materialiserte seg aldri, men det var med liv og ikke minst lyst jeg gikk inn for det.

Med unntak av den nevnte cupkampen på Lerkendal, så jeg ikke norsk toppfotball på stadion før våren 1980, da jeg nærmet meg 14 år. Det var i Molde. For oss som ikke vokste opp i umiddelbar nærhet av en eliteseriearena, var norsk fotball glimt fra to til tre seriekamper på Sportsrevyen, cupfinalen, og redigerte opptak av en og annen landskamp. Interessen var likevel stor, jeg husker fortsatt hvor fascinert jeg var av Vålerenga i 1977, med legenden Odd Iversen på topp (året etter spilte han faktisk ofte midtstopper). Siden har Vålerenga vært mitt norske lag, skjønt det var litt i hemmelighet så lenge jeg befant meg på barndommens trakter i Romsdal. Besøkene på Molde stadion fikk meg likevel, helt uavhengig av hvem jeg holdt med, til å forstå at det å være til stede ga fotballerfaringen en ekstra dimensjon. Det som skjer når et publikum er intenst opptatt av noe, slik at stemningen på sitt beste nærmest blir elektrisk, har alltid fascinert meg, senere også faglig.

Interessen for engelsk og norsk fotball var omtrent like stor, men norsk fotball fikk altså en ekstra dimensjon i og med at jeg kunne oppleve kampene live. Å dra til England på kamp var en fjern drøm, men ikke aktuelt i ungdommen. Jeg hadde passert 30 år første gang det skjedde. Det var aldri noen lojalitetskonflikt mellom mitt forhold til Liverpool og til Vålerenga. Sesongene gikk i ulike deler av året. Den sportslige kvaliteten var så ulik at det på alle måter var to forskjellige verdener. I dag forakter mange norske supportere anglofile entusiaster. Det kom imidlertid senere, med den supporterkulturen som vokste fram fra slutten av 1980-tallet (kapittel 9). Vi skammet oss aldri over å ha både et engelsk og et norsk favorittlag.

Det er viktig å huske hvor lite fotball som ble sendt på norsk TV fram til tidlig 1990-tall. Da jeg vokste opp, var det stort sett ti til femten tippekamper fra England per sesong. I tillegg var det noen få landskamper, oftest i redigert opptak, det var et par europacupfinaler og den norske cupfinalen. Da Norge slo England i en VM-kvalifiseringskamp i 1981, ble ingen av de norske målene vist direkte på NRK, for de kom i slutten av første omgang og kolliderte derfor med Dagsrevyen. Så var det VM eller EM annenhver sommer, men EM var til og med 1992 en kortvarig turnering.

Vi som ble oppslukt av fotballen, ble derfor altetende. Var det fotball på TV, så vi på, for det var så sjelden anledningen bød seg. Selv om vi hadde våre klare favorittlag, var ikke en kamp mellom Leicester og Burnley (Tippekampen 17. november 1973) likegyldig. Tvert imot, det var avgjørende viktig å få sett den. Slik var tilværelsen helt fram til rundt 1990, da jeg i de siste studieårene i Oslo fulgte mindre med fordi jeg befant meg i miljøer hvor fotballinteressen var ganske laber. Men også da så jeg Vålerenga når jeg kunne, og jeg hadde en venn som var Lillestrøm-supporter, så det hendte ofte at jeg ble med til Åråsen. Men jeg så ikke alle tippekampene i denne perioden. Etter hvert som TV-tilbudet av fotball ble større, ble det nødvendig å velge hva man hadde tid (og i noen tilfeller råd) til. Liverpool- og Vålerenga-interessen har jeg vedlikeholdt, men de siste 25 årene har jeg sett lite annen engelsk og internasjonal fotball enn Liverpools kamper. Norsk fotball fulgte jeg lenge tettere, men man blir overveldet av alt som er tilgjengelig. Allerede for 15 år siden var det lite sannsynlig at jeg så en TV-sendt kamp mellom Odd og Tromsø.

Jeg var «stående syngende» i Klanen noen år fra slutten av 1990-tallet. Som innflytter til Oslo, hvor jeg bodde fra 1987 til 1994, ble jeg umiddelbart fascinert av denne rufsete supportergjengen, men jeg kjente meg ikke som en av dem og holdt meg lenge på god avstand. Ikke var jeg fra Oslo, og ikke bodde jeg på østkanten. Jeg holdt til på Sogn studentby, på Blindern og i Majorstua-området det meste av studietiden. Men jeg elsket Klanens humor og selvironi, og etter hvert meldte jeg meg inn. Fra rundt 1997 var nemlig ikke Klanen lenger et rent østkantfenomen. På det tidspunktet hadde jeg forresten flyttet til Trondheim, men var ofte i Oslo. Jeg er fortsatt medlem, på 28. året, tror jeg. Men fra rundt 2008 ble jeg mer observatør av enn deltaker i supporterkulturen.

Jeg er så gammel at jeg likte den engelske spontane og selvironiske tonen bedre enn jeg liker trommer og evighetssanger. Det endelige vendepunktet kom på borteseksjonen på Lerkendal i en kamp mellom Rosenborg og Vålerenga. Da jeg ankom rundt 20 minutter før kampstart, ble jeg kjeftet opp av noen 20-åringer fordi jeg ikke hoppet. Da forsto jeg at jeg ikke hørte hjemme der. Det betyr ikke at jeg vil tilbake til fortiden, selv om jeg av og til vil det også. Det betyr bare at min tid som supporter i denne forstand er forbi. Slik skal det kanskje være. Jeg er 60 år, jeg har dårlig rygg og hører derfor hjemme på sittetribunen. Men jeg er ikke mindre engasjert av den grunn. Jeg har et rikt – men neppe spesielt vakkert – indre liv under kampens gang, preget av fortvilelse, irritasjon, svartsyn og en sjelden gang eufori.

Jeg ble tidlig skeptisk til enkelte sider ved fotballens utvikling. Penger, sponsorer, medier, glamour og sånt har aldri interessert meg, heller ikke i idretten. Snarere har jeg sett på slike ting som trusler mot den ekte fotballen. Jeg regnet derfor tidlig med at jeg ville få avsmak for fotballen etter hvert som den beveget seg i feil retning. Jeg vet at flere tenkte på lignende vis allerede for et kvart århundre siden, for i 2006 fullførte jeg en doktoravhandling om slike spørsmål.^[1] Jeg er fortsatt ganske stolt av den.

Selv om fotballen foregikk mot en bakgrunn jeg mislikte stadig mer, forble interessen for mine klubber like sterk. Selve fotballen var jo den samme som før. Atmosfæren var gjenkjennelig, reglene og turneringene forbausende stabile, og jeg kunne ignorere den stadig mer glamorøse innpakningen av fotballen. Derfor er det på en måte paradoksalt, på grensen til pinlig, at VAR skulle bli dråpen som fikk begeret til å renne over. Her har jeg mer eller mindre stilltiende akseptert både fotballens tvilsomme forhold til menneskerettigheter, et kommersielt mediesirkus jeg ikke kan fordra, og mye annet. Så blir VAR tua som velter lasset.

For det har, nesten, skjedd.  I dag ser jeg mye mindre fotball enn i tiden før VAR. De siste årene har det stadig hendt at jeg har bestemt meg for å se for eksempel en Liverpool-kamp på TV. Så går det noen minutter, og så oppstår det en VAR-situasjon. Uansett hvilken vei avgjørelsen går, slår jeg som regel av. Jeg blir for irritert. Det hender for all del fortsatt at jeg ser en Vålerenga- eller Liverpool-kamp, og jeg kommer til å fortsette å reise til Liverpool en gang i året eller så. Men da er selve turen like viktig som kampen. I tillegg hender det fortsatt at noen tar initiativ til en dag eller kveld på puben for å se fotball, og det er like moro som før. Det minner meg på at fotball ikke bare handler om selve spillet, men også om kameratskap, drittprat og gleden ved fellesskap. Men menn som pusher 60 bør ikke sitte altfor ofte på pub heller, så det er en stund siden det var en ukentlig tradisjon.

Sagt på en annen måte: Fram til VAR satte jeg om mulig andre ting til side for å få sett de viktigste kampene, det vil si kampene til Vålerenga og Liverpool. I dag ser jeg – kanskje – på disse lagene dersom det passer. I hvert fall fram til en VAR-situasjon ødelegger alt. Annen fotball ser jeg nesten aldri på.

Selv om jeg på forhånd ikke var plagsomt optimistisk når det gjaldt hvor godt VAR ville fungere, var jeg ikke definitivt avvisende. Det er erfaringene med VAR i ettertid som gjør at jeg har endt opp med å koble meg av. For mens de motbydelige sidene ved den kommersielle fotballen bare i begrenset grad har endret min opplevelse av den, har VAR endret den radikalt, og utelukkende til det verre.

Våren 2017 skrev jeg en kronikk om VAR i Dagbladet, på et tidspunkt hvor systemet fortsatt var under utprøving.^[2] Her prøvde jeg rett nok å helle kaldt vann i blodet på dem som trodde at videodømming kunne implementeres like knirkefritt som mållinjeteknologien, men jeg var åpen for at det kunne tenkes at sumvirkningen ville bli positiv. Men jeg pekte på tre utfordringer: For det første tidsbruken, som alle fortsatt er enige om er for stor. For det andre at den spontane jubelen for mål ville bli modifisert av usikkerheten om hvorvidt det hadde skjedd noe galt underveis. Og for det tredje at fotball er et spill hvor det i svært mange tilfeller ikke finnes noen fasit. Jeg tror nok jeg hadde rett i mye av dette. Om noe, har problemene blitt større enn jeg trodde.

Jeg er for ordens skyld fortsatt like glødende engasjert i klubbene mine. Jeg kjente på en enorm glede da Liverpool i 2025, for andre gang på seks år, fikk tatt rotta på araberklubben som våger å kalle seg Manchester City, og viderverdighetene i Vålerenga er akkurat like frustrerende som før. Jeg orker bare ikke å se på kampene lenger. VAR er for dumt og for selvmotsigende. Det er hinsides fotballens egentlige vesen.

Med mine bidrag i denne boka har jeg som mål å påvise noen av problemene med VAR, og hvor dårlig og mangelfullt uttenkt selve prosjektet er. I tillegg har jeg bidratt med forskningsbasert kunnskap om hvorfor og hvordan fotballsupportere ikke kan forstås som irrasjonelle, bøllete og følelsesstyrte aksjonister som må holdes unna fotballens styre og stell. Jeg har egentlig ikke noe håp om å bli kvitt VAR i Norge, og internasjonalt er nok sjansen enda mindre. Det er ikke jeg som har forlatt fotballen, det er fotballen som har forlatt meg. Fotballen er vennen som sviktet. Kanskje burde min fotball-exit foregått i stillhet og med diskresjon. Men jeg nekter. Sviket skal påvises og påtales. Det skjer fra min side i form av et siste rasende brøl, som forhåpentligvis vil få VAR-tilhengerne til å føle seg pinlig berørt, dersom noen av dem mot formodning skulle finne på å lese dette. For å spare mine aldrende stemmebånd, har imidlertid brølet tatt form av mine skriftlige bidrag i denne boka.

---

^[1] Hjelseth, A. (2006). Mellom børs, katedral og karneval: norske supporteres forhandlinger om kommersialisering av fotball. Avhandling for dr.polit-graden, Sosiologisk institutt, Universitetet i Bergen.

^[2] https://www.dagbladet.no/kultur/tre-argumenter-mot-videodomming/67506612