Dette er et utdrag fra boka, Bjørnars historie:

I 1995 tok min far meg med på min første «ordentlige» fotballkamp. Stabæk møtte Brann på Nadderud, og vant 3–0. Pappa hadde bodd og studert noen år i Bergen, der han også møtte en sykepleierstudent, som ble min mor. Heldigvis trakk de tilbake til Østlandet og slo seg ned i et rolig strøk der det den gangen var mulig å bygge hus om man gjorde mye av arbeidet selv. Stedet er oppkalt etter en stilleflytende bekk som snirklet seg gjennom landskapet, og skal ha vært nevnt for første gang i 1398 som Stadbæk og hundre år senere Stabek. Det het Stedbæk i en periode da bonden på Store Stabæk gård het Stabech, før det ved idrettsforeningens stiftelse het Stabæk. Da bestemte NSB at togstasjonen skulle skrives på en mindre dansk måte, og Stabekk fikk feste seg. Så om noen har gjort seg en tanke om at vi er litt jålete med æ, vit at vi bare prøver å henge med i svingene – og det er faktisk klubbens stavemåte som er riktig om det ikke hadde vært for at noen skulle sette opp en togstasjon, der toget noen ganger går som det skal.

Jeg skal også skyte inn at jeg selv, i likhet med hjemstedet, «skiftet» navn i oppveksten, da jeg lagde min første bruker på Stabæk-forumet – et av landets lengstlevende fotballforum – startet rundt millenniumskiftet, med over en halv million innlegg og fortsatt den aktive møteplassen på nett for oss. Men, den hadde en svakhet den gangen, man kunne ikke bruke norske spesialtegn i brukernavnet. Dermed ble brukernavnet mitt inspirert av en annen lidenskap for Gutt (15) som vokste opp på 90-tallet: «Posse», kjælenavnet den tyske technogruppen Scooter brukte og fortsatt bruker om tilhengerne sine. Og så balla det på seg, som man sier. Nå er det et ekte juridisk navn både på meg selv og firmaet mitt.

Ti år gamle meg spilte allerede guttefotball i nettopp Stabæk, og fortsatte med det i omtrent syv år før jeg erkjente at jeg gjorde mer skade enn nytte. Det første bildet av dette i familiealbumet er av en bolleklippet og sterkt bebrillet gutt som skyter ballen over seg og inn i eget mål på Jarmyra. Som guttespillere fikk vi gratis sesongkort, og det ble mange kamper fra de grønne trebenkene over tribunen til gamle Bærget det Blaa. På mange måter var jeg heldig som hadde en nyopprykket eliteserieklubb fra akkurat det lille strøket der huset vårt ligger. Verden er liten når man selv er liten, men Tippeligaen var et vindu mot noe større.

Jeg lærte en del av å se disse kampene. Det første var at det ikke spilte noen rolle om man selv var god eller dårlig i fotball, om man kjente hverandre fra før, gikk i samme klasse, var «kul» eller nerd. Når De Blaa skåret, jublet vi alle, og en gryende følelse av fellesskap ble stadig sterkere. Vi begynte å prate mer sammen før og etter kampene. Vi diskuterte kampen og gledet, eller gruet, oss til neste. Vi investerte. Andre avtaler måtte vike. Tiden vår søndag ettermiddag ble brukt på et håp om en stor opplevelse. En overbevisende seier mot Rosenborg (som vi den gang hadde et godt tak på), en etterlengtet og bitterjævlig utligning mot Lyn etter å ha stanga mot veggen i 90 minutter, eller et bekmørkt nedrykk på målforskjell der alt bare er håpløst.

Men for alle disse ulike opplevelsene var det et verdenskjent rammeverk i bunnen. Fotballens regler og rammer. Spillet er vakkert, og premissene endres ikke ofte. I hvert fall ikke i gamle dager. Nå kan man aldri være sikker på om en opplevelse som kan avgjøre humøret hele den neste uka, blir trukket tilbake av en såkalt «replay operator» som trykket noen piksler for langt til den ene siden med musa, og før vi rekker å summe oss har det kommet en ny handsregel i tillegg. Kanskje er det noe som kommer med alderen, at man merker mer av endringer og opplever at utviklingen går fort – kanskje så fort at ingen har kontroll. Heller ikke de som mener de har begge henda på rattet og stadig sier at vi snart er framme. 

Fotballen ble på et vis også en inngang til valget av utdanning og yrke. Man har et takknemlig publikum når man tar bilder og lager stemnings- og musikkvideoer for klubben. Og man lærer litt om komposisjon når man skal få en glissen tribune til å se full ut. Dessuten: Å sørge for å fange stemningen på en god måte gjør kanskje at flere velger å holde mobilen i lomma, og heller vektlegger å leve i nuet, altså å oppleve øyeblikket. Jeg har forståelse for at folk får lyst til å ta bilder og snaps når de har det hyggelig, men jeg kan ikke forstå dem som kontinuerlig holder opp telefonen når de tilhører en knøttliten prosent av verden som faktisk er til stede og kan oppleve det som skjer.

For meg, for mange, men ikke for alle, er teknologi spennende. Det representerer ofte nye ideer, framskritt og innovasjon. Men i rikelig monn representerer det også blindspor, forstyrrelse, forvirring og skade. Ny teknologi er ikke alltid god eller nyttig. Hvor nyttig teknologien er, avgjøres av hvordan man bruker den. Internett, GPS, nylon og mikrobølgeovn ble utviklet av militæret før det fikk sivile anvendelser. I de fleste relaterbare eksempler er alt dette nyttig. Men internett har omfattende mørke sider med kriminalitet og desinformasjon, og de fleste som har vært unge en gang vet hvor mye ugagn man kan gjøre med en mikro. Derfor må man skille mellom tillit til teknologien og tillit til de som anvender teknologien.

Det er sjelden jeg møter fotografer som ikke startet med et lite, enkelt kamera. Læringskurven kan være bratt. Noen som hopper rett på et mer avansert kamera, vil ofte snuble i en av de mange fallgruvene. Fotografen blir altså ikke automatisk en bedre fotograf selv om utstyret blir bedre. Man må både forstå knappene man trykker på og hva som skjer når man trykker på dem. Hos VAR-sjef Svein Oddvar Moen blir det en rød strek når systemet mener noen er i offside, som han beskriver i podkasten Spiss Vinkel i mai 2025.^[1] På mine kameraer lyser det rødt når jeg gjør opptak. Men om jeg ikke går gjennom hva mer som skjer foran kameraet og er bevisst på hvordan dette fanges av teknologien, har jeg et dårligere utgangspunkt – spesielt om jeg skal bruke bildene til å hevde en påstand i ettertid.

Kanskje er jeg en aldrende grinebiter som lar meg provosere unødvendig av folk som kjøper et kamera fordi teknologien har blitt tilgjengelig for dem, og umiddelbart kaller seg cinematographer eller director of photography.Jeg tipper at enkelte kjenner at det rykker litt om noen kjøper seg en drone og kaller seg pilot også. En del steder beskrives dette som reverse imposter syndrome. Det vil si å rette tvil mot påstått kompetanse til det motsatte er bevist. Man kan gjerne mene at generell skepsis ikke er verdens beste egenskap, men samfunnet er nå en gang slik at vi er omgitt av promoterte innsalg, svulstige påstander, automatiserte kampanjer, og falske eller fordreide «nyheter» – og skepsis er skjoldet som skal filtrere dette vekk fra sannheten man velger å tro på.

I ekstreme tilfeller bikker det over i konspirasjonsteorier og mistillit til enhver autoritet. Der ønsker jeg ikke å være. Skepsis må gjelde begge veier, både der man opplever at noe truer og når en påstand tilsynelatende peker den retningen hjertet vil. Det koster å ombestemme seg, men om man bare går rundt i livet med en svart/hvitt-holdning, vil både en selv og omgivelsene i det lange løp tape på det. Det er dette vi har sporten fotball for. Det er enkelt. De blaa mot de med andre farger. Oss mot dem. Og når ballen går i mål for oss, lager mange mennesker som føler det samme akkurat samtidig, et primalbrøl og slipper hemninger, glemmer bekymringer og klemmer sidemannen. Ingenting kan ødelegge dette, med mindre noen banker på døra i etterkant og saboterer festen ved å ta målet fra oss. Om det er riktig eller feil – man føler seg snytt. Om det ikke er mulig for publikum å forstå hvorfor man skal få annullert opplevelsen, er det uutholdelig. Og når avgjørelsene begrunnes med noe som er fysisk og teknisk umulig – vel, da er det så uutholdelig at jeg glatt ofrer hviledagene mellom opptakene av 71° nord-etappene for å kjempe imot.

Og glem argumentet om at man får lov til å juble to ganger. Står man på fødestua og jubler lettet over at alt har gått bra, vil man ikke ha noen som banker på enveisspeilet fra naborommet med en innsigelse. Legen mumler med andre leger. Minuttene går. «Ja, OK da, vi lar den passere, gratulerer med baby, taxien står utenfor». Fortell meg at det gjorde opplevelsen bedre.

Jeg er på ingen måte verdensmester i mitt fag, jeg heller. Det er alltid noe nytt å lære, og ting jeg har lært eller praktisert en stund kan ha vært feil, eller kunne vært gjort bedre. Det legger grunnlag for ydmykhet. For å sitere en av artiklene jeg skrev i fjor: «En hammer er kanskje en god hammer, men den fungerer bare som en god hammer om du vet hvordan du bruker den».

Kanskje er det derfor VAR er et problem for meg. Bare det å ha i bakhodet at VAR er til stede og kan gripe inn, har en kostnad som tærer på øyeblikkets magi, som er helt sentralt for kampopplevelsen. Eller som er kampopplevelsen. Og det er altfor hyppige kontroverser, tvilsomme eller intetsigende bildebevis, forklaringer og bortforklaringer, endringer i regler og praksis, og et sementert inntrykk av at VAR verken vil eller kan anerkjenne begrensningene i teknologien.

I denne boka vil mitt bidrag handle om VAR-rommets praksis, videoteknologi og historiske konflikter mellom oss – medlemmene – og NFF. Dommerne fikk en ny og dyr hammer levert på et uhyre tynt beslutningsgrunnlag for over tre år siden, og det siste vi ble fortalt, var at vi før eller senere måtte ha tillit til at de vet hvordan de skal bruke den. Bak oss stikker bøyde spikre ut av et byggverk der det lekker fra taket og brenner i kjelleren, satt sammen av deltidssnekkere som ber om tillit, mer tid og mer penger. Fotballens kostnader for VAR er mer enn tredoblet etter innføringen, sammenlignet med de første innsalgene. Når fotballen selv skal bære kostnadene i neste medieavtale, nærmer vi oss tigangen. Fullstendig på sidelinja står 19 toppklubber med et årsmøtevedtak om å avskaffe VAR.

Spørsmålet er om man skal akseptere at det forblir slik. Med VAR har Fotballforbundet malt seg inn i et hjørne, og nå håper de huset skal følge etter. Det er det slett ikke sikkert at det gjør. 

---

^[1] https://open.spotify.com/episode/244dHS5EjwKAOo3xQx2y4r?si=939ada2a823c4c37