Dette er et utdrag fra boka, Mads’ historie:

Fra fan til forsker, og tilbake

Fotball er min identitet, interesse, lidenskap og jobb. Fotball er mitt orienterings- og referansepunkt. Fotball er mitt interaksjonspåskudd, for å bruke et sosiologisk uttrykk: Et påskudd, en grunn eller en unnskyldning for å samtale med fremmede.

Fotballen har vært mitt livs mest trofaste følgesvenn. En livsledsager, med Kvik Halden (min fødebys lag, stort sett blant de svakeste fotballbyene i landet etter folketall, dog et av Norges beste lag på 1910- og 1920-tallet, men som ikke har spilt høyere enn på nivå tre siden 1970)^[1] og Bodø/Glimt (mitt bosteds lag siden 2018, vårt lands beste lag på 2020-tallet og kanskje tidenes askeladd i verdensfotballen) som viktige omdreiningspunkter for mitt hverdagsliv. Jeg vet ikke nøyaktig når eller hvordan, men fotballen har fascinert meg så lenge jeg kan huske. I avskjedsbrevet fra barnehagen er det beskrevet hvordan jeg vel så mye som jeg spilte fotball, diskuterte Drillos taktikk med likesinnede snørrunger. Og kampreferatene vi ga, stemte visst noenlunde. Siden har fotballinteressen stått urokkelig. Inntil nå. Når fotballinteressen så sterkt har vært en identitetsmarkør i mitt liv, er det neppe overraskende at det største inngrepet i fotballkulturen noensinne vekker reaksjoner og innbyr til refleksjon. Men verken reaksjonene eller refleksjonene er utelukkende følelsesstyrte utbrudd, slik VAR-motstanderes innspill til debatten av meningsmotstanderne ofte påstås å være. Utbruddene er faglig forankret.

Gjennom tenårene var jeg fotballpunsj. Om jeg ikke spilte fotball hele tiden, tenkte jeg i hvert fall på fotball mer enn jeg tenkte på skole og damer (selv om særlig det sistnevnte også opptok meg). Jeg var velsignet med å spille på et godt lag. Egentlig var vi «bare» en kompisgjeng som tilfeldigvis var født omtrent samtidig og hadde foreldre som hadde slått seg ned i den samme lille byen. Men vi var gode. Norway Cup-finale (i den største klassen, gutteklassen), kretsmestere både i gutte- og juniorklassen i Østfold, og spill i landets beste serie (Interkrets avdeling Østland) både på gutte- og juniornivå. Sånn sett var 1991- og 1992-årgangen i Kvik kanskje klubbens beste noensinne. Jeg prøvde meg i en liten periode også som trener, med Jørgen Strand Larsen på laget. Men så, mot slutten av tenårene, gikk jeg lei.

I studietiden i Trondheim spilte jeg for Heimdal, eller det vil si ‒ jeg trente med dem mer enn jeg spilte kamper, blant annet fordi festene på Studentersamfundet ofte fristet mer enn kjøreturer langs Trøndelags vidder. På laget spilte for øvrig landets rikeste mann, Gustav Witzøe. Akademisk sett fanget jeg raskt sosiologisk interesse for supporterkultur. Og på fritiden ble jeg en tribunesliter selv. Jeg ble innhentet av litteraturen jeg leste. Jeg ble selv en del av supporterkulturen jeg studerte. Sagt annerledes: Mens jeg i min ungdom interesserte meg for tribuneslitere, ble jeg i min manndom en selv.

Etter at jeg begynte å studere fotball fra et publikumsperspektiv fra omtrent 2012, og i den forbindelse møtte Arve som min foreleser og akademiske veiviser, har jeg nærmet meg fotballen kulturelt mer enn sportslig. Jeg pleier å si at fotball først og fremst er verdens største kultur, dernest en idrett, for knapt noe betyr mer for flere enn fotball. Er du uenig i det, er du sannsynligvis VAR-tilhenger. Jeg er fotballkonservativ fordi fotball er tidenes mest populære spill. Hvorfor gjøre omveltende inngrep uten et dokumentert underlag og uten solid demokratisk forankring, til en høy pris på flere måter?

2012 var også VARs fødsel, i Nederland, noen år etter at Frankrike tok seg til VM på Irlands bekostning etter en hands av Thierry Henry i 2009, den mest utløsende enkeltsituasjonen for innføringen av VAR. Ingen vil at kamper avgjøres av uomtvistelige dommertabber. At en så åpenbar dommerfeil fikk så store konsekvenser, var naturligvis urettferdig. Men det er lett å glemme at såpass glassklare dommertabber huskes nettopp fordi de er sjeldne, som Diego Maradonas «Guds hånd» i 1986. Det vil være et uproporsjonalt inngrep å lete etter slike tabber i alle kamper, tenkte jeg allerede den gang.

Dessuten vil VAR ha tre problemer i seg selv, innså jeg tidlig, faktisk for minst ti år siden. For det første at en stor dommerfeil ikke kan skilles entydig og konsekvent fra en mindre dommerfeil, heller ikke offside. Det finnes ingen fasit, og fordi VAR er nødt til å vurdere mange situasjoner i sakte film, blir det også et spørsmål om sakte film er representativt for en situasjon i normal hastighet, noe forskning fra både VARs tidlige år og senere viser at det ikke er.[2] (Og dermed blir ikke incentivet for filming mindre med VAR – for ikke å snakke om incentivet for å sikte på en arm i straffefeltet, som ofte er en sikrere vei til skåring enn å sikte på målet). VAR er derfor nødt til å brukes selektivt og bli minst like urettferdig som dømming alltid har vært. Linjeteknologien er ukontroversiell fordi den gjør noe VAR ikke kan – å ta ubestridelige avgjørelser på sekundet basert på en fasit. For det andre øker ikke rettferdigheten av å isolere siste ledd i situasjonsrekken fra situasjonene som fører til VAR-situasjonene. For det tredje gjør avventende dømming at VAR retter feil VAR skaper, gir seg selv poeng og bruker det som bevis på at VAR fungerer. Dette utdypes i boka.

Allerede da jeg så nederlandsk fotball i 2012, stusset jeg over VARs selvmotsigende logikk, og det sviktende kunnskapsgrunnlaget for det jeg betraktet som tidenes største endring i tidenes største kultur, noe jeg formulerte ganske pessimistiske tanker om allerede da. I all beskjedenhet: Jeg fikk rett. Alle mine bekymringer slo til. Inntrykket ble forsterket under VM i fotball i 2018, da massene stiftet bekjentskap med elendigheten. I kjølvannet av VM skrev jeg en kronikk med tittelen «VAR er dømt til å mislykkes»^[3], for dette kunne bare ikke gå bra. Dommerprofilen Svein-Erik Edvartsen svarte meg med blogginnlegget «VAR er dømt til å lykkes», på den nå nedlagte bloggen hans hos NordicBet. Når man først forvandler vår tids mest populære spill, bør forvandlingen være både velbegrunnet og velforankret. Ingen av delene var, eller er, tilfellet.

Fordi jeg blant annet har fotballkultur og supporterskap som forskningsfelt, og slik også kommer i berøring med VAR, begynte jeg å skrive debattinnlegg mer systematisk. Tidlig i 2020 hadde jeg min første VAR-publikasjon i VG, som sett i ettertid traff ganske godt.^[4] Jeg var orientert mot systemets selvmotsigelser og umuligheter, men også mot prosessen for innføring, den gang fra IFABs side. Jeg trakk blant annet frem problemet med gråsonelogikken, forskjellen på en rett og en rettferdig dommeravgjørelse, fotballens alt-henger-sammen-med-alt-logikk, VARs fremmedgjøring av et tidligere enkelt spill, og skåringsøyeblikkets verdi i en hendelsesfattig idrett som fotball – der supporterne har bygget opp energi i timevis, for ikke å si dagevis, og som er ment å få sin uforbeholdne utløsning i kanskje ti sekunder ved en skåring. Jeg foreleste. Jeg presenterte VAR-forskning på konferanser og seminarer. Jeg fagfellevurderte forskningsartikler for publisering i vitenskapelige tidsskrifter. Jeg veiledet studenter. Jeg sensurerte masteroppgaver. Alt om VAR.

Senere ble jeg mer opptatt av kampen om eller mot VAR, altså prosessen i Norge – og jeg ble del av den. Jeg engasjerte meg i mitt lokale supportermiljø, J-feltet, tok mikrofonen på møter og fikk plass i VAR-utvalget. Da jeg på sosiale medier oppdaget at mange likte min innledende kritikk av VAR, ble jeg opptatt av å formidle og utdype den også innenfor en fotballdemokratisk ramme. Jeg er nok den i norsk offentlighet som har skrevet mest om VAR. Jeg stilte også i debatter med fotballedere, lokalt (for eksempel ledelsen i Bodø/Glimt) og nasjonalt (for eksempel møter med fotballpresidenten og toppfotballsjefen under seks øyne), og ga uttalelser i mediene – dels som supporter, dels som sosiolog.

For meg innebærer VAR, og måten VAR ble innført og videreført på, at noe står på spill. Da tenker jeg ikke på fotballspillet. VAR endrer ikke det, bortsett fra at kampene blir lengre grunnet VAR-pauser. Jeg tenker på fotballopplevelsen. Ingenting vil påvirke måten jeg erfarer fotball på så mye som VAR. Jeg ser fortsatt mye fotball, men det skyldes kjærligheten til Bodø/Glimt (heretter «Glimt», som klubben het fra 1916 til 1948, og som nordlendinger flest fortsatt kaller den), og er på tross av mer enn på grunn av VAR. Supporterfellesskapet og fotballkampen engasjerer meg fremdeles, men det er noe forknytt over engasjementet. Ved kanskje halvparten av skåringene frykter jeg VAR mer enn jeg feirer skåringen. Skåringen er hellig i fotball. Skåringen er grunnen til at man ser på. Skåringen inviterer til emosjonell utløsning på en måte ingenting annet i hverdagslivet tilbyr. Fotball er hverdagslivets suspensjon: For en stakket stund gjelder andre normer enn ellers, innenfor rammen av et drama uten manus. Alt kan skje. Det står sentralt i fotballens tiltrekningskraft, også i mitt tilfelle.

Da jeg som tenåring kom over boka Quest for Excitement av Norbert Elias og Eric Dunning^[5], som var avgjørende for at jeg søkte mot studier av idrett og fotball, merket jeg meg følgende: Samfunnsutviklingen beskrives som en siviliseringsprosess. Spillerommet for akseptabel sosial adferd, ikke minst av fysisk karakter, har krympet. Selvkontroll og refleksivitet erstatter impulsivitet og risiko. Én av flere konsekvenser er at sosiale normer legger lokk på store følelser i vår tid. Selv om vi står overfor en rekke kriser, fra krig til klima, er vi som samfunn kjennetegnet av påfallende stabilitet og trygghet sammenlignet med generasjonene som løp forut. Vi lever i et slags fullkaskosamfunn, som tar oss trygt fra vugge til grav.

Når det meste er trygt, godt og forutsigbart, skapes et behov for situasjoner der alt ikke er trygt, godt og forutsigbart, der man kan kjenne på store følelser. Noen får utløp for store følelser ved å hoppe i fallskjerm. Andre, som meg, ser på fotball. Fotball er et spenningsspill. De store følelsers spill. Selv om det ene laget leder med to mål, og det er fem minutter igjen av kampen, er det fortsatt spenning knyttet til kampens utfall. Spenningsspillet fotball tiltrekker mange, og man kan uttrykke seg på andre måter enn i hverdagslivet. Fotballen inviterer slik til følelser som lite annet tilbyr. Det er nok hovedforklaringen på fotballens suksess som publikumsidrett. Når ellers, bortsett fra på fotballkamp, kaster du deg om halsen på vilt fremmede?

VAR legger lokk på disse følelsene. De blir forbeholdne. VAR lammer meg i skåringsøyeblikket. Jeg er fortsatt fotballengasjert, men på en annen måte. Når jeg i mindre grad kan bruke fotballen som arena for store følelser, må jeg bruke fotballen på en annen måte. Jeg kan skrive om den sosiologisk, men da blir tilnærmingen profesjonell og kjølig, og mindre emosjonell og varm. Kanskje er det for mye å forlange begge deler. Men det er tross alt slik jeg har nærmet meg fotballen i hele mitt liv. Frem til nå. Fotballen tilbyr et identitetsfellesskap som det koster å forlate. Det er dette faktumet som oppholder meg ved fotballen fortsatt, i VARs tid.

Dels angriper jeg VAR utenfra, som forsker. Dels nærmer jeg meg VAR fra innsiden, som fan. Jeg prøver ikke å sjonglere hattene som sosiolog og supporter. Jeg ser på kombinasjonen av rollene som en styrke. Når jeg først nevner dette, gir det meg anledning til å kommentere kritikk jeg ofte hører, at jeg som forsker burde være objektiv og dermed nøytral til VAR. Slike utspill bygger på en misforståelse. Å være nøytral er å ikke la forskningsspørsmål og tolkninger farges av et forhåndsdefinert ståsted. Men som Frank Aarebrot hintet om når han ble spurt om man kunne stole på en valgforsker som var medlem av Arbeiderpartiet: Man blir ikke mer nøytral av å fordekke sine sympatier og interesser – man blir bare mer fordekt.^[6] Det burde dommerne tenke på, de som er den eneste interessentgruppen som tjener penger på VAR og som vil ha VAR – men som aldri snakker om det førstnevnte, bare det sistnevnte. Jeg, på min side, velger å være åpen om min personlige mening om VAR. Det burde ikke være tillitssvekkende, men tillitsvekkende.

Min egeninteresse i VAR går ikke bare på at jeg er en stolt supporter. Fordi VAR vekker større engasjement enn noe annet i fotballdiskursen, har jeg – dels som sosiolog, dels som supporter – fått en del posisjoner og deltatt i en del sammenhenger der jeg har diskutert VAR med en rekke fotballedere, direktører og maktpersoner i norsk og internasjonal fotball. Sånn sett har kampen om VAR tilbudt meg et nettverk jeg ellers neppe ville hatt.

Fordi jeg kjenner en del til fotballkulturen i ulike land, føler jeg meg sikker på at den norske «fotballfamilien» er unik. At blant annet, og kanskje særlig, fotballpresidenten reiser landet rundt og lar seg kritisere av supportere hun er på fornavn med, kunne ikke skjedd i noe annet land. I ingen andre land kunne en som meg ha sendt tekstmeldinger til fotballpresidenten og forventet svar – uten å skuffes. Jeg innrømmer at det er hyggelig at Klaveness trakk frem, både da VAR-rapporten ble lansert og på fotballtinget, at jeg har forklart henne hvorfor det er et stort problem at VAR ofte dreper skåringsøyeblikket, og hvordan alt henger sammen med alt i fotball, og at alle dommeravgjørelser sånn sett er like viktige i et rettferdighetsperspektiv. Jeg har en god tone med fotballederne – og det har jeg tenkt til å ha fremover også. Det har derfor vært viktig for meg at min kritikk i denne boka er saklig og veldokumentert, og at den rettes mot «ball» mer enn mot «mann». Min idé til denne boka, og mine bidrag i den, må leses med dette i bakhodet. Men også med dette: Historien om VAR handler om mer enn VAR. Hvem skal bestemme hva i norsk fotball? Hvorfor bar fotballens instanser ved til bålet de ville slukke, for deretter å klage på temperaturen? Hvordan kan kampen om VAR forstås som uttrykk for en supporterkultur i forskyvning og som en vekkerklokke for fotballens demokrati? Forhåpentligvis kan denne boka være et bidrag i så måte.

---

^[1] Da jeg begynte å følge Kviks kamper fast fra årtusenskiftet, var det Cato Haug som var klubbens daglige leder, strateg og visjonær, med planer – eller drømmer – om å bygge et nytt stadion i skyggen av Fredriksten festning med en kapasitet på 8 000 seter og, etter hvert, spill i Champions League, eller i hvert fall i Europa. Det er lett å le av slike ambisjoner, men ingen (i hvert fall ikke jeg) lo den gang. Noen år senere realiserte Haug omtrent den samme drømmen i Sarpsborg, med spill i Europa League. Kvik var i en årrekke det beste andredivisjonslaget i Norge som ikke rykket opp, med en rekke svensker i sin beste alder (inkludert Joacim Jonsson) og et styre i klubben som spilte høyt – og til slutt tapte. I kjølvannet av satsingen lå klubben flere år med brukket rygg, og noen vil si at A-laget ikke kom seg ordentlig på bena før dagens assistenttrener på landslaget ‒ Kent Bergersen ‒ nesten tok Kvik til opprykk til nivå to i 2019. Kvik er altså nesten-klubben. Men de slipper i hvert fall VAR.

[2] https://www.pnas.org/doi/abs/10.1073/pnas.1603865113

https://link.springer.com/article/10.1186/s41235-018-0105-8

^[3] https://idrettspolitikk.no/2019/09/12/var-er-domt-til-a-mislykkes/

^[4] https://www.vg.no/nyheter/i/LAgEg9/skrot-videodoemmingen

^[5] Elias, N., & Dunning, E. (1986). Quest for excitement: sport and leisure in the civilizing process. Basil Blackwell.

^[6] Skotheim, L., & Hirth, M. (2018). Frank Aarebrot: Hele Norges professor. Vigmostad & Bjørke.